Intensivsykepleiernes erfaringer med teoretisk og praktisk opplæring for å gjennomføre inhalasjonssedering til respiratorpasienter i intensivavdelingen

Abstract

Bakgrunn: Intensivpasienter som ligger på respirator kan ha behov for sedering. De mest brukte medikamentene kan føre til komplikasjoner som delir og forlenget tid på respirator. I 2005 kom det et nytt filter som kan administrere sedative flyktige gasser som sevofluran og isofluran til respiratorpasienten i intensivavdelingen. Dette filteret heter Anaesthetic Conserving Device (AnaConDa). Disse gassene akkumuleres ikke i kroppen og kan redusere forekomsten av delir, føre til raskere oppvåkningstid og kortere tid på respirator. Det har medført at intensivsykepleiere må lære en ny sederingsmetode. Hensikten med studien var å undersøke intensivsykepleierens erfaringer med teoretisk og praktisk opplæring for å gjennomføre inhalasjonssedering til respiratorpasienter i intensivavdelingen. Metode: Studien hadde et kvalitativt design, med semi-strukturerte intervjuer av 6 intensivsykepleiere som hadde erfaring med opplæring og administrering av sevofluran og isofluran via AnaConDa. Intervjumaterialet ble transkribert og analysert etter Malteruds tekstkondensering i fire trinn. Resultater: Studien har tre hovedfunn: erfaringer knyttet til opplæring, erfaringer knyttet til gjennomføring og erfaringer etter opplæring var avsluttet. Konklusjon: Studien viser at intensivsykepleierne opplevde opplæring med teoretisk undervisning sammen med å øve praktisk uten respiratorpasient som nødvendig, og at støtte under gjennomføring av inhalasjonssedering på pasient var viktig. Behandling med inhalasjonsgass administrert via AnaConDa til respiratorpasienter ga stort sett ønsket effekt. Det motiverte dem til å fortsette å utøve for å bli trygg på bruken av AnaConDa. Nøkkelord: AnaConDa, inhalasjonssedering, intensivavdeling, intensivsykepleier